Thomas' AVIK-blog

Arbeidsgiveren har pålagt oss til å gjennomføre et såkalt "GIT-program"(GIT står for grunnleggende IT-kompetanse), en serie av interaktive kurs og tester (bl.a. bruk av datamaskin, presentasjoner, regneark, tekstbehandling, e-post og kalender, internett) som skal kartlegge vår IKT-kompetanse og motivere oss til å oppgradere IT ferdigheter der det er behov. Jeg synes innholdet og utforming av programmet er lite gjennomtenkt og at testene i liten grad gjenspeiler relevant IKT-kompetase. I testene må brukeren i stør grad svarer på spørsmål som omhandler hvile menypunkter må brukes for å utføre ulike oppgaver i spesifikke applikasjoner som Word, Excel og Outlook. Etter min mening fokuserer GIT lite på den reelle praktiske bruken av data men på formaliteter som sier lite om brukerens kompetanse og bidra i liten grad til kompetansehevning. I tillegg er spørsmålene utformet som rene avkryssningsoppgaver som kan løses etter ”prøv og feil” prinsippet. Etter å ha gjennomført en test får man en oversikt aver riktige og gale svar. Har man svart feil kan man tar testen om og om igjen fram til man har funnet de riktige svarene. Man behøver altså ikke å jobbe med applikasjonene og ”lære” hvordan ting gjøres riktig.

Dette er har lite lærerverdi og er – etter min og mange av mine kollegaers mening - verken lærerik eller motiverende. Ut i fra et systemperspektiv er den motiverende effekt GIT–programmet ganske tvilsomt. Som Peter M. Senge påpeker er motivasjon knyttet til personlig mestring: ”…tilrettelegging for personlig mestring kan medføre økt motivasjon for å søke nye utfordringer og systematisk videreutvikle egne evner til å skape ønskede resultater” (Wikipedia, etter Peter M. Senge: The Fifth Discipline: The Art and Practice of the Learning Organization)

En annen kritikkpunkt jeg har lyst å nevne er at spørsmålene er ensidig relatert til norske versjoner av Microsoft-produkter. Brukere som benytter seg av alternative verktøy – noe som det finnes mange av og som jeg har lært mye om i dette studiet – får dermed lite ut av testene. Tvert imot må de, for å løse testene - sette seg inn i programmer som de kanskje ikke har interesse til å bruke – hvis man ikke velger å bruke ”prøv og feil” prinsippet. Dette står i sterk kontrast til PLE-ideen, der brukeren skal finne løsninger som er tilpasset hans individuelle behov. I tillegg stiller jeg meg sterkt kritisk til å ensidig fokusere på en software produsent som med jevne mellomrom anklages for å utnytte sin monopolposisjon og som jobber imot et variert tilbud av digitale verktøy.